Blikkontakt for små barn er deres måte å motta signaler/emosjoner fra omsorgsperson.

Det er altså ikke hyppigheten som er viktigst, men kvaliteten på den kontakten de faktisk har. Et barn som opplever blikkontakten betryggende og beroligende, trenger ikke stirre på mor/far hele tiden. Og det er her barnevernet åpenbart dummer seg ut når de påstår det var manglende blikkontakt og bruker det som grunnlag for omsorgsovertakelse. Da må de faktisk først dokumentere barnets faktiske behov, barnets nytte av den blikkontakt som skjer, uavhengig av kvantitet.
Blikkontakt er barnets måte å bekrefte seg selv og sin situasjon på. Er det trygt? Var jeg flink? Hva mente du mamma/pappa? Alt ligger i den voksenes even til å være beholder for barnets frustrasjon, og reflektere denne frustrasjon på en måte barnet er modent nok for å motta.
Kvantiteten på blikkontakt er derfor irrelevant, det er kvaliteten på denne som betyr noe. Lite blikkontakt av høy kvalitet tyder på et trygt barn og en forelder som gir barnet trygghet. Intens blikkontakt kan tyde på det motsatte. Så når barnevernet mener det er lite blikkontakt, så betyr ikke det noe annet enn at de ikke har fnugg av kunnskap på hva de driver mer.